Klinisk rettsmedisin

En klinisk rettsmedisinsk undersøkelse utføres på begjæring av påtalemyndighet eller domstol. Dette dreier seg om en levende person hvor det foreligger mistanke om at vedkommende har vært utsatt for en straffbar handling, og hvor rekvirenten har behov for medisinsk sakkyndig bistand til å tolke skade eller sykdom i relasjon til mistenkt handling. Ofte utføres også en klinisk rettsmedisinsk undersøkelse av personer som er mistenkt for å ha begått en straffbar handling, for eksempel en voldtekt. Den sakkyndige arbeider oftest i en klinisk spesialitet, men i noen tilfeller benyttes en lege som har sin hovedstilling i generell rettsmedisin. De mest brukte kliniske spesialitetene er gynekologi (voldtektssaker), pediatri (vold og overgrep mot barn), kirurgiske fag (personer påført skader) og allmennmedisin.

Før undersøkelsen får den sakkyndige et mandat hvor oppdraget spesifiseres og en erklæring hvor pasienten (eller verge dersom barn) gir samtykke til undersøkelsen og den sakkyndige blir fritatt fra taushetsplikten for å kunne skrive en erklæring. Undersøkelsen legges opp i henhold til mandatet, men normalt gjennomføres opptak av sykehistorie og en grundig helkroppsundersøkelse med beskrivelse og dokumentasjon av potensielle skader. Det tas ofte foto og tegnes skisser. Kjønnsorgan og endetarmsåpning undersøkes helst med kolposkop, som gir mulighet til belysning, forstørrelse og dokumentasjon. Dersom det er kort tid siden mistenkt hendelse er det ofte relevant å sikre biologiske spor. Ytterligere diagnostikk (lab, rtg, div. spesialundersøkelser) gjøres på indikasjon.

Tilslutt skrives en rettsmedisinsk legeerklæring hvor undersøkelsen gjennomgås og mandatet besvares så langt dette er mulig.

I mange situasjoner kommer en pasient til en poliklinikk eller en avdeling med en sykdom eller skade, og blir tatt imot som en klinisk pasient. Ute i forløpet oppstår mistanken om at sykdom/skade skyldes en kriminell handling og politiet blir koblet inn. I slike tilfeller kan behandlende lege bli bedt om å lage en rettsmedisinsk erklæring. Siden det foreligger et lege – pasientforhold som kan innvirke på habiliteten, vil vedkommende normalt bli benyttet som sakkyndig vitne. I praksis finnes det generelt mange gråsoner hvor skillet mellom klinisk medisin og rettsmedisin er uklart.