Avdelingsseminar for medarbeidere ved avdeling for rettsmedisinske fag i Oslo 25. april 2019

Den 25. april ble det arrangert fagseminar for medarbeidere ved avdeling for rettsmedisinske fag. Arrangementet inkluderte alle rettsmedisinske fagdisipliner ved Oslo universitets sykehus og hadde om lag 200 deltakere.

Seminaret ble åpnet av avdelingsleder Truls Simensen som ønsket velkommen til den første samlingen for hele avdelingen på nesten fem år. Siden da har vi 20 nye doktorgrader og 150 vitenskapelige publikasjoner. Han mente det var på høy tid med en liten markering av oss selv, ettersom forløperne Rettsmedisinsk Institutt ville fylt 80 år i fjor, Rettstoksikologiske fag har rundet 50-år og vårt nyeste tilskudd, Biologisk aldersvurdering, allerede er 5 år.

Sidsel Rogde og Bente Mevåg startet med et historisk blikk på rettspatologi/klinisk rettsmedisin, og rettsgenetikk i straffesaker, og minnes den tiden de ble omtalt som «Den kvinnelige legen» og «hun som faktisk er sivilingeniør»! De fortalte om Francis Harbitz, som var en viktig fagperson innen rettsmedisin i Norge, og en stor pådriver for opprettelse av det rettsmedisinske institutt. De fortalte videre om Georg Waaler, som var den første professoren ved Rettsmedisinsk institutt, og Jon Lundevall, som i nyere tid har betydd svært mye for norsk rettsmedisin, og har skrevet opphavet til læreboken i rettsmedisin slik vi kjenner den i dag.

Den historiske delen av seminaret fortsatte med Jørg Mørland som gav et historisk blikk på norsk rettstoksikologi. Han nevnte at Norge var det første land i verden med en fast promillegrense (0,5). Han fortalte at fagfeltet har hatt en stor utvikling gjennom sine 50 år, på grunn av et økende behov, flere rekvirenter, og flere type analyser. Han mente at blant annet eksplosiv økt bilbruk i samfunnet var noe av årsaken til dette. Han snakket også om rusmiddelbølger som cannabis fra 1960, benzodiazepiner, bruk av rus i og etter Vietnamkrigen, og økende festivalkultur. Han fortalte om Nesset-saken (dømt i 1983), Norges største giftdrapssak, der Arnfinn Nesset ble dømt for 23 drap ved bruk av curacit.

Neste foredragsholder var Håvard Arntzen, kriminaltekniker og forfatter av boken «En kriminalteknikers jakt på sannheten». Han snakket om samspill, det er jakten på sannheten som driver oss. Politiets jobb er å finne og sikre spor, tolke analyseresultatene, og «få de tause vitnene i tale». Han fortalte at boken handlet om Sportyper, obduksjon, «flekklaben» for DNA sporanalyser, den viktige tvilen og den farlige skråsikkerheten. Han informerte om Kriminalpolitiets spesialenhet, som har en bred samling av ulik spisskompetanse, og er en viktig del av distriktenes verktøykasse, og som yter bistand til hele Norge. På åsted er det «Hendene i lomma-taktikken», å bruke god tid på å få oversikt over åstedet. Han nevnte gisseldramaet på Torp som sin første alvorlige situasjon i Kripos.

Han snakket videre om Scandinavian Star, Sjøvegan-saken, Nokas, Operafjell-ulykken 1996, Åstad-ulykken 2001, Internasjonalt arbeid og bidrag i Thailand i 2004.

Han fortalte at det første teamet som ankom Thailand etter tsunamien skrev en melding; «Hvis det finnes et helvete er det slik det ser ut». Da er det ekstra godt å oppleve at samarbeid mellom faggrupper fungerer så bra.

Neste foredragsholder var Eva Ragde, kriminaltekniker ved Oslo politidistrikt. Hennes jobb er å bistå i det som handler om ren kriminalteknikk: Se på en situasjon/et sted/ gjenstand/person.

Hun mener at de viktigste spor er situasjonsspor, og at det er viktig å «snuse inn settingen». Avklare de ulike rollene i en setting, hvilke straffebud, gjerningsmann/menn, handlingsforløp. At det er viktig å kunne tenke bredt og spisset på en gang, og at det er helt avgjørende å ha mye erfaring. Man må også tørre å gå ut over suksesskriteriene, bevege seg utenfor komfortsonen og være litt kreativ.

Hvilke spor skal sikres? Hvilke type spor vil gjøre mest nytte for seg i den aktuelle saken? Hvilke spor kan overleve den eventuelle påvirkningen de har blitt utsatt for? Hun fortalte om Nokas-saken hvor gjerningspersonene forsøkte å slette spor ved å sette fyr på en bil. Det ble i denne saken utført et prosjekt: Biologisk materiale i bil, overtent i 7,5 min (gjennomsnittlig utrykningstid for brann- og redningsetaten), ulike slukkemetoder. De kunne bekrefte at DNA holdt seg likevel. Dette er også et eksempel på viktigheten av samarbeidet mellom rettsmedisin og politiet. Sitat: «Før vi hadde dere i rettsmedisin, hadde vi jo ingenting!» Det er viktig å bruke hverandre til kompetanseutvikling.

Drapssaker er ofte unike hver for seg, og det er derfor godt å ha med seg rettsmedisinere på åsted. Ofte er omgivelsene så spesielle at de gir avgjørende informasjon for både rettsmedisin og politi. Overdosedødsfall ofte ekstra vanskelig. Har personen satt overdosen selv, eller har noen andre gjort dette? Ligger det noe i omgivelsene som kan belyse dette?

Hun snakket om at selvdrap ofte er like utfordrende som drap. Viktig å kunne gi en begrunnet tilbakemelding til pårørende. Man er avhengig av et bredt fagmiljø for å kunne dokumentere hele forløpet og inkluderer ballistikk, logistikk, vitner, blodsprut analyser mm. Hun fortalte også om ID-saker, spesielle hendelser, terror og 22. juli og hvor viktig det er i slike tilfeller å kunne jobbe med mennesker man stoler på.

Den siste foredragsholder var klinisk psykolog Ida Kristensen fra OUS bedriftshelsetjeneste som snakket om Psykososialt arbeidsmiljø og kommunikasjon i arbeidslivet. Hun snakket om form og innhold i den mellommenneskelige kommunikasjon, hvor verbalt språk er det som sies og nonverbalt er mimikk, bevegelser, holdning. Ligger veldig mye makt i hvordan man bruker språket, og hvis det ikke er kongruens mellom disse er det veldig vanskelig for mottakeren å tolke.

Hun snakket om kommunikasjonsform og at det er stor forskjell på debatt og dialog. I en godt fungerende dialog er det en holdning om at man kan lære noe av den andre, mens en debatt er det mer overkjørende. Dette er det viktig å tenke på når man diskuterer slik at man finner en god balanse.

Avdelingsleder avsluttet seminaret med å takke alle og love at det ikke skal gå 4 år til neste gang vi alle er samlet igjen!

Takk til Johanna M. Lundesgaard Eidahl for fyldige notater og fine bilder